Hvetebrødsdager med en bismak...

Illustrasjonsbilde til blogginnleggetHvetebr%c3%b8dsdager+med+en+bismak... - Umbraco.Web.PublishedCache.XmlPublishedCache.XmlPublishedProperty

4.august var mitt livs vakreste dag hvor jeg fikk gi mitt ja til kvinnen jeg elsker. Ute under åpen himmel, sammen med våre nærmeste helt i vannkanten i Vegsundet, Ålesund, hvor jeg er vokst opp.

Presten vår, Geir Jørgen Bekkevold, skapte en vielse så vakker at det ble en stor snakkis ut over kvelden om den utrolig dyktige, varme og kunnskapsrike mannen som gav oss en vielse så nær og fin at vi lever på den resten av livet.

To mennesker. To som elsker hverandre innmari høyt. To som kan lene seg på hverandre. To som endelig får gitt hverandre sitt etterlengtede ja!

«Vi er to nå» har vi sagt til hverandre fra starten. Så godt å kunne være «hjemme» med et annet menneske. Så godt å endelig finne ro!

To KVINNER som elsker hverandre og som inngikk ekteskap etter norsk lov.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Lite visste jeg at det bokstavlig talt skulle ta av i media. 
Burde jeg ha skjønt at jeg i etterkant av å ha gitt mitt ja til den jeg elsker at jeg skulle få beskjed fra ukjente om at jeg kom til å brenne i helvete?

Jeg trodde vi var kommet lengre. Jeg trodde mer om mine medmennesker enn dette. 

Allerede på bryllupsreisen kom første meldingen om «hendelsen» som hadde vært i helgen. «Hendelsen» var det vi ser på som vårt livs hittil vakreste øyeblikk sammen. Vårt bryllup!
Jeg må innrømme at jeg stusset over beskrivelsen.
Men jeg lot det gå og tenkte ikke mer over det. Vi var tross alt overlykkelige som nygifte.

Men fra vi kom hjem igjen har saken rundt bryllupet vårt mildt sagt eksplodert. Og jeg er sjokkert over hva mange skriver i kommentarfeltene på nyhetsartiklene som er kommet ut.

Enkelte har til og med kommentert at vi burde ikke ha delt vår lykke i sosiale medier. Ok at vi giftet oss, men vi burde ha gjemt oss litt mer! Hvorfor måtte vi absolutt bli viet av en prest istedenfor å gå på Tinghuset i litt mer stillhet? 

Hvilken følelse tenker de at vi som nygift sitter igjen med etter slike utsagn?

«Gjør mot andre det du ønsker andre skal gjøre mot deg!»

Hvor er medmenneskeligheten? Hva skjedde med å behandle andre slik man ønsker å bli behandlet selv?

At «homo» fortsatt er et av de mest brukte skjellsordene i norske skolegårder er utrolig å tenke på. Og at det bare er en eneste åpen homofil mannlig fotballspiller i norsk fotball, om jeg ikke tar helt feil - kan det stemme?

Jeg blir litt matt når jeg og min kone er på tur i marka hånd-i-hånd og enkelte velger se bort når jeg sier «hei» og smiler, men dersom vi ikke går og leier kommer det et klart smil og «hei» tilbake fra alle.

Jeg tror - dette er min teori - at mange av disse negative kommentarene kommer på grunn av frykt for det ukjente, noe som er fremmed. Hadde de som sier at jeg kommer til å brenne i helvete, hatt en i nær omgangskrets som var homofil, så ville vedkommende ikke uttalt seg på en slik måte mot mennesker en ikke kjenner. Det er i alle fall min rasjonelle tilnærming og forklaring på mye av kommentarfeltene i media.

Det er ikke så enkelt som mange tror å være åpen homofil i Norge.

Men sammen kan vi bidra til å gjøre det lettere. Med å skape et rausere og mer inkluderende samfunn - uavhengig om du bor i storbyen eller på bygda. Vi må bry oss. Alle har samme verdi!

Hvilken verden ønsker vi at barna våre skal vokse opp i og formes etter?

Jeg er klar i hvilke verdier jeg ønsker de neste generasjonene skal formes etter. Raushet - trygge omgivelser - rom for vekst er blant noen av de.

Det bor enormt mye vakkert i oss mennesker og jeg er veldig takknemlig for all støtten vi har fått i våre hvetebrødsdager som ble litt annerledes enn ventet. Jeg tenker ofte at det kommer noe positivt ut av det meste. Det største her er jo selvfølgelig at jeg har fått verdens BESTE kone!! MEN, jeg tenker også og håper virkelig at denne situasjonen gjør det enklere for de neste i rekken. Både for de som vies og for presten.

Det er definitivt en bismak over tiden vi har hatt siden 4.august, men vi skal være nygift lenge og ser frem til vår ordentlige bryllupsreise på nyåret som forhåpentligvis kan nytes uten mediekjør! 

Jeg er stolt av kona mi (eller den lesbiske kommunikasjonssjefen!? Hvorfor må de «lable» alt?) og det vakre mennesket hun er.

Tenk å være så heldig å få gifte meg med min store kjærlighet!